Dina forteller om reisen til Norge

Dina.

Dina forteller om reisen til Norge

I sommer fikk Dina (18), jenta som det hele startet med, oppleve Norge for første gang. I denne beretningen forteller hun om sitt opphold.

Av Dina Yvette.

Det var en stor ære å få besøke dere, og få delta på veldedighetskonserten for Dina-jentene i sommer. Jeg savner dere, og tenker på dere hver eneste dag.

Formålet med reisen var at jeg skulle fortelle litt av min livshistorie til dere Dina-venner. Dette var en mulighet jeg fikk til å vise min takknemlighet for hvordan deres omsorg har hjulpet meg gjennom livet. Og jeg nøt hvert eneste øyeblikk jeg hadde sammen med dere.


Ankomsten

12. juli ankom jeg Norge sammen med Roger Kibasomba, som leder Dinas Fredsstiftelse i Kongo. På flyplassen ble vi tatt imot av Jan Aril Edvardsen Moi (Rambo) og hans far Jan Ove Moi (Big Daddy), som har tidligere besøkt oss jenter som bor på Dina-senteret i Goma. De tok oss med til internatet i Sarons Dal, og hadde forsikret seg om at alt var klart før jeg kom. Rommet mitt hadde de dekorert som et prinsesserom.

Dagen etter ble vi invitert på middag hjemme hos min far, Rune. Hele hans familie var der for å ta imot meg. Min mor, Sølvi, tok meg med ut for å kjøpe toalettsaker, nye klær og de ga meg en mobiltelefon slik at jeg kunne kommunisere med dem under oppholdet. Om kvelden fikk vi være med på feiringen av Kari Edvardsens 80-års dag, der vi så en film om livet til Runes far, Aril Edvardsen.


I møte med nye og gamle venner

14. juli begynte sommerfestivalen i Sarons Dal, og det var flere som besøkte meg på internatet. Tre jenter på min alder, en av dem var fra Kongo, hadde hørt at jeg skulle komme. De kom derfor for å hilse på meg. Vi snakket mye sammen, og tilbrakte mer tid sammen senere i festivalen. En av dem som kom var Helge Flatøy, som før arbeidet i Dina-stiftelsen. Han hadde med seg sin mor og flere andre. Jeg ble også introdusert for mor til Elsbeth Kolflaat Sørensen som har strikket til oss jenter på Dina-sentrene. Hun viste frem noen flotte dukker og vesker som hun hadde laget til oss.

I dagene som kom tilbrakte jeg mye tid sammen med stiftelsens ambassadører, som tok meg med på ulike aktiviteter. Jeg fikk blant annet oppleve en konsert med Lisa Børud. Etter konserten snakket jeg og Lisa om stiftelsens arbeid, om hvordan hun har utviklet seg som sanger og danser, om mitt liv. Vi mimret tilbake til 2011, da hun var i Kongo for å lage musikkvideo om oss Dina-jenter.

Dina-ambassadør, Monica Børressen, tok meg med på shopping i Flekkefjord. Hun kjøpte sko, smykker og klær til meg. Så pekte hun på en plakat som hang på senteret med bilde av meg, som reklamerte for konserten som skulle arrangeres senere i uken. På kvelden tok hun meg med på nattåpent i Kvinesdal sentrum, der Dina-ambassadørene hadde stand med aktiviteter som samlet inn penger til stiftelsen.

Kvelden etter ble jeg kjent med Elisabeth Ferjoa, som besøkte Goma-senter i 2011. Neste dag tok også hun meg med ut på shopping i Flekkefjord. Hun kjøpte en flott rød kjole til meg som jeg likte veldig godt. Tror også de andre i Norge likte kjolen, da de fortalte meg hele tiden hvor fin jeg var i kjolen. Vi var også og spiste på en kinesisk restaurant. Da det nærmet seg kveld skyndte vi oss for å rekke tilbake til et barneopplegg der de konkurrerte om å være de raskeste til å spise. Det var fantastisk moro å se på! Her presenterte de arbeidet som stiftelsen gjør, og jeg fortalte litt for barna. Det samme gjorde jeg kvelden etter, på et møte som ble arrangert for ungdommene. På ungdomsmøte ble jeg kjent med flere nye jenter på min alder.

I tiden frem mot veldedighetskonserten hadde jeg mange koselige stunder og samtaler med både nye og gamle venner. Rune var også mindre opptatt mot slutten av festivalen. Sammen fikk vi noen gode samtaler om stiftelsen og arbeidet i DR Kongo.


Veldedighetskonserten

23. juli var det klart for Dina-dagen på sommerfestivalen. Dette var også min siste dag i Norge. Rune viste meg litt rundt i Sarons Dal. Så var det klart for konsert der jeg skulle fortelle litt av min livshistorie. Vi kom inn i konserthallen der mange mennesker satt. Jeg ble svært emosjonell da jeg hørte og så presentasjonen av meg fra jeg var 2 til 18 år. Det å se alle menneskene som var samlet der for å støtten en jente som meg, gjorde sterkt inntrykk.

Selvfølgelig var det ikke enkelt å snakke om livet mitt til dere. Om hvordan jeg ble voldtatt som to-åring, og avvist av min far. Men jeg er takknemlig for at Rune Edvardsen viste at han hadde en sterk medfølelse for meg, og begynte å hjelpe meg, og andre kongolesiske jenter i lignende situasjon. Jeg ble hans første kongolesiske datter.

Hjelpen jeg fikk av Rune Edvardsen, og fra alle som har støttet meg gjennom Dina-stiftelsen, gjorde at skammen jeg følte ble erstattet med følelsen av være elsket og verdsatt. Istedenfor å være en forbannelse for min egen familie, ble jeg en person som ble til en velsignelse for mange andre.

Jeg fortalte derfor om hva Dina-stiftelsen hadde gjort i livet mitt. Om hvordan én manns gjerning har gjort at jeg føler meg som et menneske som har en stor verdi, at jeg kan hjelpe andre og ha en positiv rolle i lokalsamfunnet.


Savnet etter Dina-jentene

Da jeg kom tilbake til Kongo, møtte jeg jentene på Dina-senteret i Goma. De var så glade for å se meg, og ville høre alt om Dina-vennene i Norge. Det var godt å se dem igjen.

Jeg er så takknemlig for at jeg ble invitert til dere denne sommeren. Og jeg er så glad og takknemlig for alle som ville ta seg tid til å høre min historie, og lære mer om arbeidet som Dina-stiftelsen gjør for oss jenter i Øst-Kongo. Denne opplevelsen ga meg tro på at jeg ikke er alene, men at jeg er en del av en stor og herlig familie.

 

Bilder:

Klikk på bildene for større bilder og beskrivelse:

  • Dina bor og er oppvokst på Dina-senteret i Goma. Foto: Per Gunnar Økland.
  • Rune Edvardsen og Dina. Bildet er fra november 2016. Foto: Per Gunnar Økland.
  • Dina møter jentene ved Dina-senteret i Kongo etter Norges-turen. Foto: Dina-stiftelsen.