Paradis i helvete

Dina-senter i Goma.

Paradis i helvete

- Innenfor murene rundt Dina-senteret i Goma

Kanskje ikke et sånt paradis folk forbinder med klart vann, strålende sol og bekymringsfrie mennesker. Ikke så veldig mange vaiende palmer eller solsenger heller, forresten.

Av Jan Egil og Unni Alvsvåg

Derimot UTROLIG mye lyd, sang, rytmer, dans, lek og- KJÆRLIGHET…

Alle jentene sitter fremdeles igjen i hele kroppen, hele sjela og definitivt i hjertet. For de er så små, så ødelagte og så uendelig skjøre. Men også så ufattelig gjenoppreiste, trygge, smilende, fantastiske og vakre…

Utenfor murene er det stille, svart og utrygt. Innenfor har noen klart å få til en trygg plass, en plass hvor alle disse ungene får nye muligheter - på ordentlig. Midt i Goma, en by dekket av lava, omgitt av et ukjent antall ustabile opprørsgrupper og regjeringsstyrker. «Verdens voldtektshovedstad». Bare galskap, det kjennes fullstendig ufattelig at det er ordentlige, ekte, levende barn som rammes så umenneskelig hardt. Nesten som om det ikke kan være sant i 2015; virkelige, ekte levende unger?

På vei inn til senteret er det vanskelig å vite hva som venter bak den blå porten, det er så stille, svart og tomt her ute. Og når lufta plutselig omtrent eksploderer av jubel og sang idet vi kommer inn porten blir det nesten surrealistisk. Det tar en hel dag før vi skjønner hvor vi er.

Utrolige jenter viser at det finnes håp i beksvart mørke. 95 barn som hver og en er et lite men ufattelig stort under i seg selv…

Blå- og hvitblomstrete kjole, gul kjole, rosa kjole med stor sløyfe på ryggen, strikkekjole, grønn kjole med ruter, blondekjole, små skjørt svinges rundt og rundt og rundt. Bittesmå øredobber, melketenner, arr på halsen, arr i pannen, våkne øyne, redde øyne, vakre øyne, trygge øyne, en fillete bamse, nysgjerrige små hikst og myke ord på kiswahili.

Flere av jentene ble kjørt inn til senteret mindre enn en uke før oss ¬– mange av dem er bare mellom 3 og 4 år. Det er ikke så vanskelig å se hvem de fleste av dem er. Litt nølende, utrygge, blikket ned og hendene knyttet bak ryggen. Men samtidig er det så tydelig at noe allerede har begynt å skje i dem, håp og undring overtar, lange blikk og stadig mer åpne ansikt. Jentene som har vært der lengst drar med seg de nye – pusher dem vennlig men bestemt til å kjenne seg fri, danse, prate, lære, være. Bare på noen dager ser vi endring i disse nye minste. Egentlig ganske ubegripelig. Endring som ville tatt år å oppnå de fleste andre steder, også i Norge, får fart bare i løpet av noen dager. Barna skjønner at de har en slags felles fortid og plutselig blir dagen i dag den viktigste, den beste…

Innenfor murene skaper noen få unike medarbeidere et miljø av trygghet, ro, kjærlighet, håp og framtid – og det ser ut som det er umulig å ikke bli påvirket. Papa David og Mama Rosette drar oss inn i sin store familie på sin stillferdige måte, snakker til oss som om vi også hører til, blir vår pappa og mamma, søster og bror og plutselig skjønner vi mer av hvordan det går an at så mye kan blir forandret av så lite.

For de har en annen type kjærlighet enn det vi ellers treffer på, noe som de selv må ha fått oppleve først.

Lengter allerede veldig tilbake til det trygge og fantastiske i det utrygge, grusomme og ubegripelige…

Se bilder:

Klikk på bildene for større bilder:

  • Jan Egil Alvsvåg sammen med Dina-jentene i Goma. Foto: Privat
  • Dina-jentene i Goma. Foto: Privat
  • Dina-jentene i Goma. Foto: Privat