- Smilene sa mer enn tusen ord

Asle Hauan

- Smilene sa mer enn tusen ord

Natt til mandag 4. februar reiste vi til Sola flyplass med 13 kofferter, stappfulle av leker og klær sammen med egen bagasje, og sommerfugler og spenning i kroppen. Veldig spent på hvem de andre på turen egentlig er og hva vi skal oppleve. 

Av Asle Hauan

Dette er min andre tur til Den demokratiske republikken Kongo, var på julefeiring i Goma i 2010, så vet litt om hva jeg har i vente.

Vi sjekker inn og hilser på andre i reisefølget, har ikke sovet på snart 18 timer så kjenner overtrøttheten henter meg inn, sover ikke mye på flyet til Amsterdam heller. Der møter vi resten av reisefølget og flyr videre til Kigali, Rwanda. Der sjekker vi inn på hotell, og spiser middag før det er rett i seng. Nå var det godt å sove. Klokken 6:00 neste morgen, lokal tid (05 her hjemme), så er det opp for å rekke frokost og avreise. Vel, det var jo bare det at disse «muzongoene» har jo ekstremt mye bagasje, og bussen har litt lite bagasjerom. Men i Afrika, der har vi løsninger så vi fikk det inn og med.

Turen igjennom Rwanda var enormt, frodig og grønt. Der gikk de eldre damene og feiet veigrøftene og fjernet søppel. I åskammene kunne du se dyrket mark så langt øynene kunne se. Fantastisk å høre Rune fortelle om landet, om hvordan de har reist seg igjennom de siste ti år. Men folkemordet i 1994 ligger der som en skygge — vi glemmer aldri.

Velkommen til kaos landet Kongo

Etter nesten 7 timer kjøring, kom vi til grensen til DR Kongo og byen Bukavu. Her var det frem med pass og igjennom grensekontroll. Her så vi tydelig at vi forlot «rene Rwanda» og over til Kongo. Sto en kar på grensen og skulle måle oss i tinningen om vi hadde gulfeber, ingen ble det slått ut på, til og med ikke de som gikk med feber. Men vi merket at nå var stemningen blant folk mer stresset, søppel over alt, system? Hva er det? Etter mye om og men ved Kongogrensen, så fikk vi visum og det bar videre til hotellet. Da vi ankom hotellet som vi hadde reservert rom på, var det ikke plass til oss. Viste seg at det var folk ifra regjeringen som hadde hatt kurs der siden lørdag, nå var det tirsdag. Men de var ikke ferdige og nektet å forlate hotellet før de var ferdig. Og i Kongo, hiver du ikke ut regjeringsfolk.
Så da bar det til ett nytt hotell. Der var du heldig om du hadde vann i vask, dusj eller toalett på rommet. Så stod det to store baljer med vann til å vaske seg i. Vi var der tre netter, dag to hadde vi varmt vann i dusjen.

Neste dag besøkte vi Panzi senteret som Dr. Denis Mukwege driver. Fikk høre hvordan de hjelper kvinner tilbake til samfunnet, fikk se de lage håndvesker, produsere egne flasker med fruktjuice osv. Veldig interessant. De gjør en kjempejobb. Så bar det til Dina senteret i Bukavu. Der kunne vi høre sangen langt ut i gata når vi kom. Jentene sang for oss i det vi entret porten. Var ikke mange øyner som var helt tørre ei stund der kan du si. Der fordelte vi lekene og ting vi hadde med til begge sentrene og pakka om litt. Jentene storkoste seg med lego, kubbespill, bamser og fotball draktene. Smilet gikk nesten rundt på dem. Dette satte de pris på!
De måtte avslutte skolen for dagen for nå klarte ikke elevene å konsentrere seg, så da gikk jeg inn i det ene klasserommet og tok litt norsk undervisning for dem. Da timen var over kunne en del av jentene telle til ti på norsk og avslutte med tommel opp og «kjempe brraaa». Hehe, var helt herlig. Jeg var begynte å bli litt syk så var ikke helt med på lekingen der. Neste dag lå jeg syk på hotellet. Så fikk ikke mer tid i Bukavu.

Fredagen reiste vi fra Bukavu med båt over til Goma. Jeg hadde sovet minimalt og slitt med kvalme og oppkast natta før, så en båttur på 2 timer + skulle bli utfordring, tenkte jeg. Det gikk veldig fint og fikk litt medisiner ifra Panzi sykehuset. Så det begynte å hjelpe. Der kom samholdet i reisefølget inn, flere ble litt syke på turen, men ingen var alene. Alle brydde seg, var noen syke eller urolig i magen, da var det alltid noen som hadde noe på lur. Og kjemien i gruppa var veldig god. Noe som gjorde turen ekstra moro.

- En hånd å holde i

Etter å ha ankommet hotellet i Goma, og ventet i over to timer på en lunsj som aldri kom, bar det en tur til Dina-senteret. Der ble vi møtt av syngende og dansende jenter som tok godt imot oss. De overbragte oss tegninger og selvlagde armbånd. De fikk brus og kjærlighet på pinner, mens vi gikk inn og begynte å pakke ut det vi hadde med.

I Goma var vi i tre dager. Nå var formen min på topp igjen. Her fikk vi se hvor godt jentene har det, de fikk være barn. Leke med lekene vi hadde med, de litt eldre lagte armbånd til seg selv og fikk lakket neglene. Det gjorde så godt å se smilet, ikke bare munnen, men i øynene også. Men skyggen lå ikke langt unna, noe vi merket da vi fikk høre historien til to jenter som fortalte hvordan de ble misbrukt av soldater. Men tårene fikk vi tørket bort og vi fikk frem gleden igjen. For nettopp gleden var sterkt til stede på senterne. De kunne bryte ut i sang og dans, og holde det gående i timevis. Det var så godt å se. Og det å kunne holde oss i hånden, ei hånd som ikke slapp taket, men var fylt av kjærlighet ifra Norge, det var stas. Husker vi gikk til kirken på søndagen, jentene hadde pyntet seg i fotballdrakter fra Kvinesdal Idrettslag, og tviholdt oss i hånden hele veien. Vi trengte ikke si så mye, smilet vi fikk sa mer enn tusen ord!

Det gjorde så godt å få se arbeidet i praksis igjen, arbeidet som jeg og mange andre har støttet i flere år hjelper virkelig. Her har de trygghet, kjærlighet og glede. Her passer de store på de små. Barnelatter fylte dagene. Til og med kjoler, shorts og skjorte sydde de til oss. Så dagen vi skulle dra ble beintøff for min del. Først vant vi landskampen i kubbespill, Norge vs Kongo, men så kom avskjeden. Tårene kom i øyekroken min. Gledestårer, for selv om jeg ikke ville dra så visste jeg at disse jentene har jeg fått lov å bety en forandring for. Selv om jeg reiser hjem til Norge, så stopper ikke ting her, nå begynner fortsettelsen! Nå kan jeg fortsette å støtte arbeidet ifra Norge, og det kan vi klare! Jeg tar med meg smilene og gleden, og tenker vi kan hjelpe enda flere!

På Zanzibar fikk vi se mobil klinikk i praksis. Hvordan de hjelper folk i landsbyene. De sjekker blodtrykk, får tatt blodprøver, snakker med lege, utdeling av gratis medisiner osv. Er det mer alvorlig og akutt blir de henvist til sykehus. Det er over 400 landsbyer på Zanzibar, og de besøket en landsby i uka. Hver lørdag, men ikke når det faller på helligdag osv. Så selv om ikke de får hjulpet alle på ett år, så får flere tusen mennesker hjelp hvert år.

Så takk Rune og Sølvi for at dere lagde en slik tur! Selv om vi måtte vente 2-3 timer på middag så var det bare moro, that’s Africa! Men vil også si takk til Ola & Kari Nordmann! Uten deres faste og sporadiske støtte, hadde vi nok ikke hatt noe senter å besøke! Håper vi kan få enda flere Dina-venner fremover! Og dette blir forhåpentligvis ikke siste tur jeg har til Kongo!