Sterke inntrykk fra DR Kongo

Dagrun Kimo sammen med Dina-jentene

Sterke inntrykk fra DR Kongo

Dagrun Kimo var en av flere nordmenn som deltok på en reise denne vinteren til Den demokratiske republikken Kongo, i regi av Dina-stiftelsen. Nå sitter hun igjen med sterke inntrykk hun aldri vil glemme.

Av Dagrun Kimo

Det var en spesiell tur, ikke ferietur, men full av sterke inntrykk. Jeg visste lite om hva jeg kunne forvente, men nå sitter jeg igjen med mye jeg aldri vil glemme.

Oppholdet startet med et besøk på Panzi rehabiliteringssted for kvinner, som er grunnlagt av fredsprisvinneren Dr. Denis Mukwege i Bukavu. Mange ansatte var møtt opp, og det var tydelig at de satte pris på besøket fra Norge. Vi fikk innføring i situasjonen og bakgrunnen for volden i DR Kongo. Deretter fikk vi omvisning på stedet.

Det synes klokt å gi kvinnene opplæring i yrke som de videre kan bruke til å tjene egne penger, slik dette senteret gjorde. Deres bevissthet på å bruke ressurser på en god måte, gjorde inntrykk, - som f. eks å ta vare på tomatfrøene for videre dyrking.

Jeg hadde sett fram til å møte fredsprisvinner Mukwege, men det fikk vi dessverre ikke da han var på en utenlandsreise. Omvisningen på senteret ble så omfattende at det ikke ble tid til å besøke sykehuset — noe som også hadde vært interessant.

Vi besøkte også Dina-stiftelsens to rehabiliteringssentre i DR Kongo. Det var rørende å se hvordan ungene både i Bukavu og Goma sang, danset og hyllet Sølvi og Rune Edvardsen ved ankomst. Det var et tydelig uttrykk for takknemlighet. Begge viste også tydelig at de brydde seg om disse jentene. Jeg ble rørt til tårer flere ganger — og jeg er ikke lettrørt.

Det er grusomt å tenke på hva de har gjennomgått. Voldtekt av små barn — det er grusomt. To av jentene i Goma var villige til å fortelle oss i grove trekk hva de hadde vært utsatt for. Det var veldig sterkt, og jeg kommer aldri til å glemme det. Det står respekt av å klare og gå videre og ta tilbake livet etter slike overgrep. Utad virket de glade og fulle av liv, men vi ble fortalt at de ikke alltid hadde det like lett og at de gjerne skulle hatt profesjonelle terapeuter / psykologer som kunne hjulpet med bearbeiding av det de har vært utsatt for. Jeg forstår godt at det er et behov, og håper det vil bli mulig å få til, eventuelt kurse de som jobber der i traumebearbeiding.

Jentene viste oss også tillit da vi kom, både menn og kvinner. Vi ble fortalt at menn ikke fikk være på området med jentene etter at det ble mørkt. Høres klokt ut.

Vi hadde med mange gaver, så det gjorde oss sikkert også populære. Det ble nesten som julekveld. Jeg er ikke særlig flink med barn, men fordi jeg hadde speilreflekskamera, ble jeg veldig omsvermet; «picture me, picture me….» Portretter er ikke min sterke side m.h.t. fotografering, men det ble en del bilder. Susanne, som også var med på turen, tok nok bedre bilder enn meg, men jeg gledet mange jenter ved å knipse dem.

Vi fikk glede jentene med forskjellige spill som vi lærte dem, lakkering av negler og pynting av rommene. Vi var så heldig å oppleve dem synge, både på senteret og på gudstjenesten søndag. De syntes å lovprise Gud gjennom sangen. Veldig pent og godt å høre. Jeg håper og tror at disse dagene var til gjensidig glede både for dem og oss fra Norge.