Turen som forandret livet

– Det var stort å bli spurt om å reise ned til Kongo for å kunne se en del av arbeidet med mine egne øyne. Jeg hadde jo lest mye om det, og noe i meg ønsket jo å få et større engasjement for bistandsarbeid. Livet mitt besto jo av rutiner, studier, fest og venner. Man lever i en boble. For meg ble det et bevisst valg å takke ja til tilbudet om å reise, for å sprekke boblen jeg selv var inne i.

Ifølge foreldrene til Stine, har hun alltid vært en jente som har hatt stor omsorg og empati for sine medmennesker. Når hun var liten, gråt hun ofte når andre gråt. Bare fordi hun hadde så mye medfølelse for dem. Når hun ble eldre bestemte hun seg for at hun ville bli sosionom. Grunnen var at det var et yrke hvor man hjalp mennesker. Lyttet. Pleiet.

– Det handler mye om å lytte til mennesker. Våge å kjenne på følelser og sette seg inn i situasjoner hvor det er vanskelig. Samtidig som man må klare å distansere seg for det. Det er en balanse.

Turen til Kongo og Dina-senteret varte omtrent to uker. Et team på totalt åtte personer fra Norge reiste ned og besøkte senteret i Goma og Bukavu. Begge sentrene består av jenter og kvinner som har blitt utsatt for grove voldtekter og overgrep. Mange av dem har historier som er så groteske og voldelige i sin natur, at det ikke går an å gjengi det med tekst.

Ifølge American Journal of Public Health opplever omtrent 1 100 kvinner og jenter helt ned i spedbarnsalderen grove seksuelle overgrep eller voldtekt i DR Kongo. Mye tyder på at mørketallene er adskillig mye høyere. I tillegg er landet et av verdens mest fattige land, til tross for store naturressurser. Befolkningen får nyte lite av edle metaller og diamanter til fordel for private aktører og andre land, som henter ut ressursene for en pengesum som ligger langt under hva som anses som normal markedspris.

Politiske problemer, væpnede konflikter både under kolonistyret og som selvstendig stat har rasert landet fra innsiden og ut. Overalt finner man korrupsjon, tilfeldig vold og et menneskesyn som er så pragmatisk og drevet av den sterkeste rett, at man ville blitt stemplet som en narsissist uten empatiske evner i store deler av Vesten.

– Jeg husker en av jentene som jeg var veldig mye med under besøket. Vi smilte og lo hele dagen sammen. Det var så mye liv i henne! En kveld, når vi satt inne på rommet hennes – spurte jeg om hva som hadde skjedd med henne. Om hun klarte å prate om det. Jeg ville så gjerne være der for henne. Hun fortalte at hun og en venninne var ute og lekte, da to ukjente menn plutselig dukket opp og overfalt dem begge. I tur og orden voldtok dem begge to. Flere ganger. Når de trodde det var ferdig fortsatte de. Underlivet var revnet opp. Kraftige utvendige og innvendige blødninger i kjønnsorganene. Men de aller verste sårene som ble påført den dagen, var de man ikke kan se.

– Jeg var jo vant til å se henne glad og med livsgnist i øynene! Hun hadde drømmer og mål for fremtiden sin! Men når hun pratet om hva som hadde skjedd den dagen. Om voldtekten. Da så jeg at lyset i øynene hennes forsvant. Jeg så smilet tørke bort og et hevet hode senke seg i skam og frykt.

– Det var helt forferdelig å se. Jeg klarte ikke si noe til henne. Det eneste jeg maktet å gjøre, var å gi henne en klem. Holde rundt henne og gråte sammen. De neste dagene begynte jeg å ta innover meg, at alle jentene på senteret, alle de små barna – har blitt utsatt for voldtekt og overgrep. Det ble vanskelig for meg å akseptere at dette hadde skjedd med disse små. Samtidig, så jeg jo at de klarte å le, drømme, leke og være seg selv. Det er stort.

Når Stine kom hjem fra turen, minnes hun at hun satte seg i sengen på rommet sitt i Norge. Det var først da det kom en voldsom reaksjon fra turen hun hadde hatt. I flere uker ble inntrykkene fra reisen bearbeidet. Hun kunne sitte i flere timer i sengen sin, og stirre tomt ut i luften. Uten forvarsel kom det en stor sorgreaksjon hvor hun begynte å gråte. Uten og helt klare å sette ord på hvorfor.

– Jeg tror ikke jeg helt innså hvor mye turen påvirket meg. På mange måter var jeg jo beredt på å se ting som var mye verre. Jeg husker at Dina-stiftelsen forberedte meg på at det kom til å bli en del vanskelige inntrykk, mye å bearbeide og at det kunne komme etter-reaksjoner. De var veldig flinke til å forberede meg, og følge meg opp etter reisen. Samtidig, så var jeg mer forberedt på at det jeg kom til å se med mine egne øyne – skulle være det verste. Men det var det jo ikke. Det var jo ikke som at jeg så en voldtekt, overgrep, drap eller døde mennesker.

– Det jeg så, var små jentebarn og unge kvinner som hadde så mye å gi. Kjærlighet. Smil. Latter. Samhold og inkluderende fellesskap. Det som ble den store sorg-reaksjonen, var når jeg innså at alle disse hadde blitt utsatt for noe grusomt. Urettferdighet. Det hele ble litt forvirrende for meg en periode. Men det er ingen tvil om at jeg la igjen en stor del av meg selv der nede. Og jeg skal definitivt tilbake til jentene mine der.

Nå, et par år etter reisen har Stine blitt ambassadør for Dina-stiftelsen. Hun studerer på Universitet og har planer om å arbeide innen bistandsarbeid. Det spiller ikke en stor rolle om hvilken organisasjon det er, så lenge den arbeider for en større rettferdighet i verden.

– Det handler om å gjøre noe! Jeg har valgt å gjøre dette til en stor del av livet mitt. Det reflekteres jo av valget av studier, mitt engasjement som ambassadør for Dina-stiftelsen og de drømmene jeg kjenner jeg bærer på nå. Samtidig forventer jeg ikke at alle skal gjøre det samme som meg og basere hele yrkeskarrieren på bistandsarbeid. Men jeg mener at vi må dele mer av våre goder til mennesker som ikke har det bra. Her i Norge, lever vi i overflod med trygge rammer og orden i samfunnet. Langt ifra alle har det slik. Som medmennesker må vi hjelpe de som lider. Det ligger i menneskets natur.